Santa Cruz, Alalay og trykkende varme

Det har gått en ganske lang stund uten bloggoppdateringer– og jeg må bare beklage. Overgangen fra Lima til Santa Cruz var stor på internett- og mobilfronten, og det har tatt litt tid å finne frem til det som finnes av slike fasiliteter. Det er tydelig på flere områder at vi herved befinner oss i et ganske mye fattigere land nå enn det vi gjorde for en måned siden. Men når det er sagt må det også sies at vi trives!! Vi måtte bare finne en vei rundt alle små og store utfordringer – som etter litt om og men har resultert i to blide norske jenter som har det som plommen i egget de aller fleste dager.

Arbeidet på Alalay er bra, men utfordrende – på mange måter. Det er ikke som i Norge der man får oppgavene i fanget og hjelp til å utføre de på best mulig måte. Nei, her måtte vi banke på døra til direktøren, fortelle at vi var her og presentere oss. Etter noen dager uten så mye mer å bedrive timene til tok vi igjen turen til kontoret for å høre hva vi kunne hjelpe til med. Vi fikk endelig noen oppgaver – og vi trives med det. Nå hjelper vi til i bakeriet og litt på kjøkkenet og i kjokkenhagen i tillegg til at vi er med i alle daglige rutiner som involverer barna. Det er lange dager med mye å gjøre, og varmen gjør også sitt for å slite oss ut. Men det er godt å være her, og det er godt å få være med å jobbe i prosjektet. Vi regner også med at det blir bedre og bedre å være her når vi kan alle navnene og rutinene, samt at vi kommer inn i den daglige rytmen på Aldeaen som starter klokken 6 og holder det gående hele dagen.

De første ukene i barnelandsbyen har gått med til å lære navn og alle andre praktiske ting som gjelder ungene. Jeg har for eksempel lært at man må vite hvilken seng den enkelte sover i, for hvis ikke er det umulig å få de til å re den opp. Det er heller ikke nok å vite hvem som skal ta oppvasken, du må vite hvem det er også. Det gjelder ikke å gjette – for da lurer de deg bare og sier et helt annet navn! Hehe…

Dessuten har vi lært hvordan vi lager brød og sett hvordan man bruker det man har av kjøtt i maten. (Jeg fant en kyllingfot i suppa mi!!) Brødlaginga er forresten noe som fascinerer meg veldig. Man heller ca 12 kg mel på bordet og har deretter vann i midten som slik at blandingen ser ut som en aktiv vulkan. Deretter er det mellom 3 – 6 personer som elter og elter. Til sist må det litt gjær og masse fett til, noe som resulterer i enda mer elting. Jeg har forresten blitt ganske flink til å rulle boller også… ca 2000 de første to ukene(!!)

Jeg gleder meg til å jobbe mer på Aldeaen, bli bedre kjent med ungene og piffe opp spansken enda noen hakk. Selv om vi trives godt her begge to har de første ukene vært tøffe. Vi ble kastet rett inn i noe uten helt å vite hva vi skulle. I tillegg var det veldig annerledes fra det vi trodde – og fra det vi hadde lært på kurset i La Paz. Selv om Alalay som organisasjon fungerer veldig bra er de noen hakk lengre fremme i La Paz.. I begynnelsen var det ganske frustrerende at ikke alt var slik som det skulle, men nå når vi er blitt vant til det tar vi utfordringen med et smil. Vi ser at de virelig trenger oss her i lavlandet, og hvis ikke vi smelter bort før mai er jeg sikker på at vi har mange fantastiske historier å fortelle – noen kommer selvsagt også på bloggen.


Her er vi paa tur til elva... hmm, tror ikke jeg kommer til aa bade her paa en stund...

Vi lager brod, og det er faktisk ganske goy!

Tre av guttene i "cabana"en min...

Maten paa Alalay er ikke alltid like delikat, men de bruker iallefall alt de har. Her er det suppe med kyllingfot paa menyen... og ALT blir spist!