17. oktober 2007

En by så full av forskjeller at det renner over…

Det var lørdag, språkskolen var ferdig og vi hadde helg. Hele gjengen tok bussen ut til bydelen ”Villa Maria del Triumfo”, der Ragnhild og Helene bor. Det er en ganske fattig bydel, med mye støv, fattige hus og MANGE lausbikkjer. Vi var invitert i lunsj til familien deres før vi skulle i barnedåp på mødresenteret. For Hanna og meg var dette en mulighet til å se hvordan andre mennesker i Lima lever – vår virkelighet har jo vært noe helt annet enn slum disse siste ukene. (Og dette er ikke det verste området!) At strømmen forsvinner etter noen timer med yr eller at vannet i dusjen er iskaldt har vi på ingen måte opplevd. Det at det finnes områder i Lima som ikke er trygge, der det oser av vold og elendighet, er det mange i overklassen som ikke tenker på til daglig. Det er som to forskjellige verdener i en og samme by – for meg er det vanskelig å forstå!!

Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.

Fra slummen i ”Villa Maria del Triumfo” bar det strake veien til stranda – i to fine biler. Der lagde vi taco og spiste godteri til det tøyt ut av ørene våre og magesekken var på randen til å sprekke. Da sola sto opp neste morgen sperret de av oss som ikke hadde vært det før øynene opp. Området var et lite byggefelt med fine, hvite og romslige hus som oser av luksus. Utenfor hos oss var det et badebasseng som vi brukte flittig til å kjøle oss ned i! Ikke langt unna lå stranda, der vi gikk langs vannet og utforsket noen grotter som lå like ved. Det var godt å koble av fra bylarm og spansk – det var vi alle enige i!

Selv om det var herlig å komme seg vekk satt vi alle igjen med en litt dårlig følelse i magen på vei hjem. Delvis fordi vi kjørte sikk sakk i 160 km/t i den allerede kaotisk trafikken. Men mest fordi vi er så utrolig heldige. Tenk at vi – til og med her side ved side med fattigdommen – har mulighet til å leve på denne måten. Trygghet, mat og varme er ikke en selvfølgelighet for menneskene i Lima, og i alle fall ikke strøm og vann. Men det er det for oss, og for meg er det en tankevekker!!



Hele gjengen samlet, koselige folk. (Vi er selvfølgelig ikke dumme og naive, så Hanna var den uheldige denne gangen. Hun står på andre siden av kameraet og trykker på knappen)

3 kommentarer:

synnøve sa...

hei på deg din herlige peruianer:)
leste det du hadde skrevet å det virker som dere har det veldig fint! det er veldig bra! tenker madsse på dere. å håper så inderlig at alt går bra medalle å slikt! vi har det bra! kom nettop fra stranda! klem fra synnøve

Anonym sa...

heia sugarpie! godt aa se alt er bra, tenker paa deg!

Therese sa...

Du skriver veldig bra, kjaere:) Göy à lese!