Bolivia!

Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)

Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)

Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.

Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.

Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?