Da var jeg i gang igjen - jippi! Nå kan dere se frem til mye interessant, gjennomtenkt, arti, morsom, spennende og livsforvandlende lesing... eh... det skal iallefall bli mulig med litt lesing her om ditt og datt.
På fredag reiser jeg til Tanzania med en liten gruppe fra klassen min, vi skal studere turismens innvirkning på lokalbefolkningen rundt Kilimanjaro og ellers reise litt rundt for å oppleve drømmekontinentet - AFRIKA!! :)
De første fem ukene skal jeg bo i Moshi, og bedrive feltarbeid, de to siste kommer nok til å tilbringes på standa i Mombasa, safari i Afrikas villmark, med kameraet foran vakre Afrika motiver, med en søt frukt i hånda, på markeder i kule Afrikanske landsbyer og ellers hva som måtte falle oss inn før den avsluttes med noen heidundranes dager på selveste Zanzibar! YEAH... :
27. januar 2009
21. mars 2008
Et uforutsigbart liv!!!
Oversvømt landsby i Beni, "fylket" som er mest utsatt for overdrevent mye regnvær. Her er det inproviserte flytende hus!
Det er alltid urbefolkningen som blir væst utsatt fordi de alt for ofte er en del av den fattigste befolkningen!Her i Bolivia er ikke hverdagen like forutsigbar som det den er i Norge. For ca en uke siden var det ikke sikkert at vi kom oss ut til Aldeaen på fredag for å jobbe fordi det var en bru som holdt på å dette sammen på grunn av mye regn. I flere dager var situasjonen veldig usikker, og da vi drog utover på fredag måtte vi gå over brua fordi den ikke tålte tunge kjøretøy.
Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!
Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!
Det har vært krisesituasjon her i området i mange måneder, og selv om de hvert år har regntid så er ingenting bygd for mer enn en liten regnskur i ny og ned. Bruer detter sammen, hus blir borte, kuer dør og åkrer blir ødelagt! Når rørene blir for fulle kommer vann opp gjennom sluk og det er umulig å bruke toalettene fordi det er ikke plass til mer vann. Det er huset vårt et godt eksempel på, da jeg våknet tirsdag morgen var huset rett og slett et lite basseng. Alt var vått, og det luktet vondt!
Denne situasjonen merkes også i Aldeaen. Ungene har hjulpet naboene med å legge ut sandsekker slik at elva ikke skal ta med seg mer av gata, og til tider er landsbyen ikke annet enn et stort badebasseng. Men det merkes ikke bare på de materielle tingene uheldigvis. På lørdag kom det ei dame med ungene sine og lurte på om barna hennes kunne bo i landsbyen, og på søndag kom det ei jente bort til meg og lurte på hva hun måtte gjøre for å komme inn i prosjektet.
Det er jo selvsagt ikke uvanelig at det kommer nye barn til landsbyen, men det er uvanelig at de kommer direkte hit og at vi som jobber her får spørsmålene. Det virker virkelig som om menneskene i nærmiljøet trenger hjelp, og at de ikke veit hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Maten er mye dyrere, husene faller sammen eller er fulle av mugg og skittent vann. Det tar mer tid å tjene til livets opphold, og mange har ikke mulighet eller tid til å ta vare på eller fø barna sine.
Ja, livet går videre og sola kommer frem igjen. Vannet tørker og alt blir lettere. Men så skyer det til igjen og gata er igjen en stri elv. Redselen stiger for hva som kommer til å skje med huset mens de er borte eller sover og mødre er redde for hvor ungene er.
Hvor heldige er vi vel ikke i Norge?? Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hva jeg har i Norge, jeg setter så utrolig pris på den situasjonen jeg lever i. Men det gjør også utrolig vondt å se hvordan de jobber seg gjennom livet her, og hvor tøft og hardt et liv i fattigdom er når jeg bare kan sette meg på et fly og dra tilbake til velstand og et liv uten materielle problemer, ekstremvær, fattigdom eller matmangel.
Men noe har vi likevel å misunne disse menneskene for. De klarer å ta det med ro, de stresser ikke, de setter seg ned og tar en pause og de nyet livet når de kan...
... og jeg lærer!
28. februar 2008
Bolivia!
Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)
Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)
Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.
Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.
Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?
Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)
Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.
Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.
Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?
30. januar 2008
Mye har skjedd - lite er skrevet!
Før Infield og opplevelsestur over grensa til Peru med de andre Act Nowene for å fornye visumet hadde vi en våt, men fin, uke på aldeaen. Jeg hadde virkelig forestilt meg at Santa Cruz skulle være et varmt og behagelig tilholdssted i de mørke vintermånedene som dere har der hjemme. Og varmt er det, nesten for varmt. Og det regner, MASSE!! Håper bildene forklarer hva jeg mener, for ord er for knappe. Aldri opplevd slikt et regn!
INFIELD
Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!
Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.
På vei til Cuzco og Machu Picchu stoppet vi innom de berømte ”Islas flotantes” de flytende øyene som er laget av siv. Veldig stilig, med også veldig tursitifisert. Det er heldigvis bare noen få av de i alt 30 øyene som lever av turister, de andre vil helst ikke se noen en gang og i alle fall ikke bli tatt bilde av! Etter dette besøket bar det strake veien til Cuzco, og første post på programmet var togbilletter. Machu Picchu neste stopp! YEAH! En utrolig spesiell opplevelse, og veldig gøy å ha vært der. Vi lot oss også fascinere over hvor lenge byen var ”uoppdaget”. Helt frem til 1911 var det bare lokalbefolkningen som visste om det, og mange av tingene på museumet er funnet så seint som i 2004.
Nå er vi altså trygge tilbake i Santa Cruz etter noen helt fantastiske uker som ende i to ikke fullt så fantastiske netter i buss. Nå blir det godt å treffe barna på Aldeaen igjen og virkelig gi alt de neste månedene, med et lite avbrekk i begynnelsen av februar. Må jo ta meg litt fri og leke guide når Rune kommer på besøk!
INFIELD
Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!
Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.
På vei til Cuzco og Machu Picchu stoppet vi innom de berømte ”Islas flotantes” de flytende øyene som er laget av siv. Veldig stilig, med også veldig tursitifisert. Det er heldigvis bare noen få av de i alt 30 øyene som lever av turister, de andre vil helst ikke se noen en gang og i alle fall ikke bli tatt bilde av! Etter dette besøket bar det strake veien til Cuzco, og første post på programmet var togbilletter. Machu Picchu neste stopp! YEAH! En utrolig spesiell opplevelse, og veldig gøy å ha vært der. Vi lot oss også fascinere over hvor lenge byen var ”uoppdaget”. Helt frem til 1911 var det bare lokalbefolkningen som visste om det, og mange av tingene på museumet er funnet så seint som i 2004.
Nå er vi altså trygge tilbake i Santa Cruz etter noen helt fantastiske uker som ende i to ikke fullt så fantastiske netter i buss. Nå blir det godt å treffe barna på Aldeaen igjen og virkelig gi alt de neste månedene, med et lite avbrekk i begynnelsen av februar. Må jo ta meg litt fri og leke guide når Rune kommer på besøk!
Haaper dette kan beskrive hvor mye det regnet, hele Aldeaen var et basseng!
Alle er klare for sykkeltur, ingen visste at det om litt skulle posregne!
En liten pause ved "LAguna Verde" etter en dag med NYE sykling!
En visuell forklaring av solete vei og mye regn, men turen var flott!
Vi har krysset Titicaca, og naa venter vi bare paa bussen som fortsatt er midt utpaa!
Oyer laget av kun siv!
Macgu Picchu!
12. januar 2008
LIVET ER URETTFERDIG!
I dag da jeg satt på bussen på vei til byen la jeg merke til noe trist. Utenfor et stort apotek lå det to mennesker og sov. I det samme bussen stoppet på rødt lys kom det to uniformerte menn bort til de to menneskene som søkte ly mot det varme sommerregnet. Den ene av de to mennene dro den hvitkledde gutten opp og sparket han vekk fra døra. Deretter sparket de alle eiendelene, som besto av litt klær og noen pappesker, ut over hele fortauet. Jeg ser ofte lignende ting, og det er ofte jeg ser mennesker som bor fattigslig eller som tigger, men av en eller annen grunn festet denne hendelsen seg i mente og jeg klarte ikke helt å legge det fra meg resten av dagen.
Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!
Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!
Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!
Utdrag fra min dagbok 3 januar
Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!
Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!
Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!
Utdrag fra min dagbok 3 januar
2. januar 2008
JUELMIRAKLER!
Det har skjedd så mye den siste uken, og jeg har opplevd så utrolig masse! Det å feire jul ute på Aldeaen sammen med ungene var spesielt og veldig gøy! Det var så godt å føle at man virkelig betydde en forskjell bare ved å være sammen med forventningsfulle barn på en slik stor dag. Guttene mine var så takknemlige for gavene de fikk – og de var så søte da de lekte med alle gavene på 1. juledag. Det minnet meg om da jeg var liten og mine brødre og jeg våknet tidlig for å leke med de nye tingene. Det er en av de ytterst få tingene som virkelig har minnet meg om Norge og jul disse desemberdagene!
Det å se at de kan kose seg så på slike spesielle dager har lært meg masse. De har så mange vonde minner og så mange nære mennesker som har sviktet dem, men de aller fleste er fornøgde og glade. Flere enn en gang den siste tiden har jeg tatt meg selv i å være takknemlig for opplevelsene – og for lærdommene - jeg får her. Det er godt å få være del av de positive minnene til barna, og det er godt å tenke på at det er så mange positive minner for disse flotte ungene her på Alalay!
Romjul og nyttår i et fremmed land med andre mennesker har også gitt meg minner jeg vil huske for livet. Julepakke fra Tyskland full av julekaker som vi nøyt på en kafé, fyrverkeri i sentrum under palmene, ananas jus på en ute restaurant i slutten av desember og nye vennskap og stunder som jeg alltid vil huske. Denne julen vil aldri glemmes – til tross for lange avstander fra familie og gode venner, ingen julestemning og verken snø eller kulde!
Det å se at de kan kose seg så på slike spesielle dager har lært meg masse. De har så mange vonde minner og så mange nære mennesker som har sviktet dem, men de aller fleste er fornøgde og glade. Flere enn en gang den siste tiden har jeg tatt meg selv i å være takknemlig for opplevelsene – og for lærdommene - jeg får her. Det er godt å få være del av de positive minnene til barna, og det er godt å tenke på at det er så mange positive minner for disse flotte ungene her på Alalay!
Romjul og nyttår i et fremmed land med andre mennesker har også gitt meg minner jeg vil huske for livet. Julepakke fra Tyskland full av julekaker som vi nøyt på en kafé, fyrverkeri i sentrum under palmene, ananas jus på en ute restaurant i slutten av desember og nye vennskap og stunder som jeg alltid vil huske. Denne julen vil aldri glemmes – til tross for lange avstander fra familie og gode venner, ingen julestemning og verken snø eller kulde!
Hele juleaften for vi spiste gikk med til aa leke med fyrverkeri!
Guttene "mine" ved julebordet. Klokka var 11 og alle var VELDIG spente paa gavene!
Meg, Anna og Katja paa julekvelden.
En del av ungene og de voksne foran juletreet - det er tid for gaver!
1. juledag, se saa mye arti det var i gavene!
Nyttaarsgjengen i sentrum klokka tolv. maken til fyrverkeri har jeg aldri sett - kort, men PERFEKT!20. desember 2007
Adventstid i "Langt-Vekk-istan"
Det er rart å være så langt vekk fra Norge så nærme jul – i alle fall uten familien. Det er noe spesielt med den norske juletradisjonen, jeg føler ofte at jul og advent er så mye mer spesielt for meg enn for bolivianerne. I tillegg er det vanskelig å komme inn i riktig julestemning, med sommer og sol… det eneste som indikerer jul er juledekorasjoner og datoene som statig tikker nærmere 24.12.2007.
Selv om det har vært vanskelig å komme inn i julestemning har den siste tiden her vært fantastisk. Jeg føler meg til nytte på Aldeaen, jeg elsker livet og rutinene der og jeg er endelig i stand til å slappe av her. Selv og all savn og hjemlengsel burde komme sterkere frem i denne tiden må jeg si at denne tiden har vært det beste for meg! Julegaveshopping med Aggie til 22 unger, Rune og min 2 års dag på en koselig restaurant opp i fjellene (uten Rune, men veldig koselig dag), de to jentene fra Østerrike er tilbake fra reise, sola skinner igjen etter 2 uker med mye regn og Aggie og jeg er solbrente etter en avslappende dag i badeland.
GOD JUL TIL ALLE SOM LESER DETTE!
Selv om det har vært vanskelig å komme inn i julestemning har den siste tiden her vært fantastisk. Jeg føler meg til nytte på Aldeaen, jeg elsker livet og rutinene der og jeg er endelig i stand til å slappe av her. Selv og all savn og hjemlengsel burde komme sterkere frem i denne tiden må jeg si at denne tiden har vært det beste for meg! Julegaveshopping med Aggie til 22 unger, Rune og min 2 års dag på en koselig restaurant opp i fjellene (uten Rune, men veldig koselig dag), de to jentene fra Østerrike er tilbake fra reise, sola skinner igjen etter 2 uker med mye regn og Aggie og jeg er solbrente etter en avslappende dag i badeland.
GOD JUL TIL ALLE SOM LESER DETTE!
Julestemning hos guttene til Ragnhild!
Jeg lader opp til julefeiring i Santa Cruz - Aqualand 19 desember 2007:)
Det minsker med gaver på "Advents treet" til naboene, det må vel bety at juleaften nærmer seg!
Julegavene er i boks, vi gleder oss til å gi dem. Er det noe disse barna er flinke til så er det å bli glad når de får noe!!
5. desember 2007
Toxic week!!!
Det er ikke alle ting i Sør Amerika som hadde blitt tatt i mot med åpne armer i Norge er jeg redd. Onsdag morgen i forrige uke kom det fire staute karer til Aldeaen for å spraye et middel mot mygg og andre insekter. Alle tingene måtte ut, men det skulle ikke være noe farlig...
Hele kvelden, natten, så vel som dagene som fulgte var preget av kaos og skrål. Tok du på veggen svei huden lenge, og ungene fikk ikke sove om natten fordi de hadde vondt i ansiktet og på armene. ikke hadde vi kremer eller andre midler som kunne lindre smerten heller. Vi prøvde selvfølgelig med det vi hadde, men det er ikke alt sprit, vann og mentholatum funker til!
Takk og lov for foorurensingstilsynet og alle andre som passer på helsa vår i Norge!!
2. desember 2007
DRØMMEN OM AFRIKA
Jeg hadde en drøm da jeg var liten om å reise til Afrika for å redde verden. Det er faktisk ganske morsomt å tenke tilbake på denne ti år gamle jenta som diskuterte fremtiden med venninnene. Jeg husker jeg fikk et råd om å olegge misjonærdrømmene fra meg, for det var så dårlig betalt! Hehe...
Det virker kanskje som jeg skriver dette for å skryte om mine tidlige idealer og drømmer, men det er absolutt ikke hensikten. Jeg skriver dette fordi her om dagen gikk det virkelig opp for meg at mine drømmer har gått i oppfyllelse, og at jeg har fått et gedigent bønnesvar (om ikke flere). Det er virkelig sant det jeg har hørt – og halvveis trodd – om at bønnesvarene kommer i andre former enn slik man ber, og at man ofte ikke ser dem før man ser tilbake på hendelser og vendinger som livet har tatt.
Som sagt så har jeg alltid sett for meg at jeg skulle reise til Afrika, leve primitivt og virkelig gjøre en forandring. Jeg skulle gi av meg selv, overvinne frykten for slanger og gå langs støvete veier i en steikende sol. Jeg så for meg en liten landsby med små fattigslige hus med palmetak. Barn skulle leke i gatene og damer skulle komme bærende med tunge poser på ryggen eller på hodet.
Isteden befinner jeg meg i Santa Rita, en liten landsby utenfor Santa Cruz. Jeg er midt i Bolivia, som igjen ligger midt i Sør Amerika. Allikevel har jeg funnet ”mitt Afrika”. Når jeg går gjennom Santa Rita, som ikke er mer enn en bred støvete gate med noen mindre sidegater, slår det meg gang på gang at landskapet er som tatt ut fra mine barndoms drømmer. Det er små og ganske primitive hus, alle har en hund som befinner seg alle andre steder enn på deres eiendom og de fleste husene har i tillegg en kalv, ku eller hest. De brenner bål i hagen for å kvitte seg med søppel og vasker klær for hånd som de siden henger opp der det er plass. Ungene leker i gata med det de kan finne av ting å leke med, og yndlingshobbyen er desidert mango sanking. Utsikten er stort sett bare skog – grønt og frodig – og man føler virkelig at man er i ingenmannsland.
Det er på ingen måte slik jeg hadde forestilt meg Sør Amerika, det er så utrolig mye mer primitivt og fattigslig enn det. Slik er det bare i Afrika etter mine beregninger – som for så vidt ikke er så mye mer enn en fantasi. Men jeg er her, her som jeg alltid har drømt om å være. Selv om de ikke snakker et ”ugh ugh” språk og er mørke som natten så føler jeg at drømmen om Afrika er oppfylt, og at Gud virkelig har svart mange bønner ved å sende meg til akkurat dette stedet og denne jobben. Derfor er jeg også sikker på at han hjelper meg gjennom alle utfordringer og at jeg virkelig kan se tilbake på dette året og oppdage flere bønnesvar enn det jeg var klar over at jeg hadde bedt om! Jeg er ikke sikker på at den delen av drømmen som omgikk å redde verden også kommer til å gå i oppfyllelse i løpet av disse 7 månedene, men jeg er sikker på at jeg er her av en grunn og at jeg kommer til å lære så ufattelig mye!
Det virker kanskje som jeg skriver dette for å skryte om mine tidlige idealer og drømmer, men det er absolutt ikke hensikten. Jeg skriver dette fordi her om dagen gikk det virkelig opp for meg at mine drømmer har gått i oppfyllelse, og at jeg har fått et gedigent bønnesvar (om ikke flere). Det er virkelig sant det jeg har hørt – og halvveis trodd – om at bønnesvarene kommer i andre former enn slik man ber, og at man ofte ikke ser dem før man ser tilbake på hendelser og vendinger som livet har tatt.
Som sagt så har jeg alltid sett for meg at jeg skulle reise til Afrika, leve primitivt og virkelig gjøre en forandring. Jeg skulle gi av meg selv, overvinne frykten for slanger og gå langs støvete veier i en steikende sol. Jeg så for meg en liten landsby med små fattigslige hus med palmetak. Barn skulle leke i gatene og damer skulle komme bærende med tunge poser på ryggen eller på hodet.
Isteden befinner jeg meg i Santa Rita, en liten landsby utenfor Santa Cruz. Jeg er midt i Bolivia, som igjen ligger midt i Sør Amerika. Allikevel har jeg funnet ”mitt Afrika”. Når jeg går gjennom Santa Rita, som ikke er mer enn en bred støvete gate med noen mindre sidegater, slår det meg gang på gang at landskapet er som tatt ut fra mine barndoms drømmer. Det er små og ganske primitive hus, alle har en hund som befinner seg alle andre steder enn på deres eiendom og de fleste husene har i tillegg en kalv, ku eller hest. De brenner bål i hagen for å kvitte seg med søppel og vasker klær for hånd som de siden henger opp der det er plass. Ungene leker i gata med det de kan finne av ting å leke med, og yndlingshobbyen er desidert mango sanking. Utsikten er stort sett bare skog – grønt og frodig – og man føler virkelig at man er i ingenmannsland.
Det er på ingen måte slik jeg hadde forestilt meg Sør Amerika, det er så utrolig mye mer primitivt og fattigslig enn det. Slik er det bare i Afrika etter mine beregninger – som for så vidt ikke er så mye mer enn en fantasi. Men jeg er her, her som jeg alltid har drømt om å være. Selv om de ikke snakker et ”ugh ugh” språk og er mørke som natten så føler jeg at drømmen om Afrika er oppfylt, og at Gud virkelig har svart mange bønner ved å sende meg til akkurat dette stedet og denne jobben. Derfor er jeg også sikker på at han hjelper meg gjennom alle utfordringer og at jeg virkelig kan se tilbake på dette året og oppdage flere bønnesvar enn det jeg var klar over at jeg hadde bedt om! Jeg er ikke sikker på at den delen av drømmen som omgikk å redde verden også kommer til å gå i oppfyllelse i løpet av disse 7 månedene, men jeg er sikker på at jeg er her av en grunn og at jeg kommer til å lære så ufattelig mye!
20. november 2007
Santa Cruz, Alalay og trykkende varme
Det har gått en ganske lang stund uten bloggoppdateringer– og jeg må bare beklage. Overgangen fra Lima til Santa Cruz var stor på internett- og mobilfronten, og det har tatt litt tid å finne frem til det som finnes av slike fasiliteter. Det er tydelig på flere områder at vi herved befinner oss i et ganske mye fattigere land nå enn det vi gjorde for en måned siden. Men når det er sagt må det også sies at vi trives!! Vi måtte bare finne en vei rundt alle små og store utfordringer – som etter litt om og men har resultert i to blide norske jenter som har det som plommen i egget de aller fleste dager.
Arbeidet på Alalay er bra, men utfordrende – på mange måter. Det er ikke som i Norge der man får oppgavene i fanget og hjelp til å utføre de på best mulig måte. Nei, her måtte vi banke på døra til direktøren, fortelle at vi var her og presentere oss. Etter noen dager uten så mye mer å bedrive timene til tok vi igjen turen til kontoret for å høre hva vi kunne hjelpe til med. Vi fikk endelig noen oppgaver – og vi trives med det. Nå hjelper vi til i bakeriet og litt på kjøkkenet og i kjokkenhagen i tillegg til at vi er med i alle daglige rutiner som involverer barna. Det er lange dager med mye å gjøre, og varmen gjør også sitt for å slite oss ut. Men det er godt å være her, og det er godt å få være med å jobbe i prosjektet. Vi regner også med at det blir bedre og bedre å være her når vi kan alle navnene og rutinene, samt at vi kommer inn i den daglige rytmen på Aldeaen som starter klokken 6 og holder det gående hele dagen.
De første ukene i barnelandsbyen har gått med til å lære navn og alle andre praktiske ting som gjelder ungene. Jeg har for eksempel lært at man må vite hvilken seng den enkelte sover i, for hvis ikke er det umulig å få de til å re den opp. Det er heller ikke nok å vite hvem som skal ta oppvasken, du må vite hvem det er også. Det gjelder ikke å gjette – for da lurer de deg bare og sier et helt annet navn! Hehe…
Dessuten har vi lært hvordan vi lager brød og sett hvordan man bruker det man har av kjøtt i maten. (Jeg fant en kyllingfot i suppa mi!!) Brødlaginga er forresten noe som fascinerer meg veldig. Man heller ca 12 kg mel på bordet og har deretter vann i midten som slik at blandingen ser ut som en aktiv vulkan. Deretter er det mellom 3 – 6 personer som elter og elter. Til sist må det litt gjær og masse fett til, noe som resulterer i enda mer elting. Jeg har forresten blitt ganske flink til å rulle boller også… ca 2000 de første to ukene(!!)
Jeg gleder meg til å jobbe mer på Aldeaen, bli bedre kjent med ungene og piffe opp spansken enda noen hakk. Selv om vi trives godt her begge to har de første ukene vært tøffe. Vi ble kastet rett inn i noe uten helt å vite hva vi skulle. I tillegg var det veldig annerledes fra det vi trodde – og fra det vi hadde lært på kurset i La Paz. Selv om Alalay som organisasjon fungerer veldig bra er de noen hakk lengre fremme i La Paz.. I begynnelsen var det ganske frustrerende at ikke alt var slik som det skulle, men nå når vi er blitt vant til det tar vi utfordringen med et smil. Vi ser at de virelig trenger oss her i lavlandet, og hvis ikke vi smelter bort før mai er jeg sikker på at vi har mange fantastiske historier å fortelle – noen kommer selvsagt også på bloggen.
Her er vi paa tur til elva... hmm, tror ikke jeg kommer til aa bade her paa en stund...
Arbeidet på Alalay er bra, men utfordrende – på mange måter. Det er ikke som i Norge der man får oppgavene i fanget og hjelp til å utføre de på best mulig måte. Nei, her måtte vi banke på døra til direktøren, fortelle at vi var her og presentere oss. Etter noen dager uten så mye mer å bedrive timene til tok vi igjen turen til kontoret for å høre hva vi kunne hjelpe til med. Vi fikk endelig noen oppgaver – og vi trives med det. Nå hjelper vi til i bakeriet og litt på kjøkkenet og i kjokkenhagen i tillegg til at vi er med i alle daglige rutiner som involverer barna. Det er lange dager med mye å gjøre, og varmen gjør også sitt for å slite oss ut. Men det er godt å være her, og det er godt å få være med å jobbe i prosjektet. Vi regner også med at det blir bedre og bedre å være her når vi kan alle navnene og rutinene, samt at vi kommer inn i den daglige rytmen på Aldeaen som starter klokken 6 og holder det gående hele dagen.
De første ukene i barnelandsbyen har gått med til å lære navn og alle andre praktiske ting som gjelder ungene. Jeg har for eksempel lært at man må vite hvilken seng den enkelte sover i, for hvis ikke er det umulig å få de til å re den opp. Det er heller ikke nok å vite hvem som skal ta oppvasken, du må vite hvem det er også. Det gjelder ikke å gjette – for da lurer de deg bare og sier et helt annet navn! Hehe…
Dessuten har vi lært hvordan vi lager brød og sett hvordan man bruker det man har av kjøtt i maten. (Jeg fant en kyllingfot i suppa mi!!) Brødlaginga er forresten noe som fascinerer meg veldig. Man heller ca 12 kg mel på bordet og har deretter vann i midten som slik at blandingen ser ut som en aktiv vulkan. Deretter er det mellom 3 – 6 personer som elter og elter. Til sist må det litt gjær og masse fett til, noe som resulterer i enda mer elting. Jeg har forresten blitt ganske flink til å rulle boller også… ca 2000 de første to ukene(!!)
Jeg gleder meg til å jobbe mer på Aldeaen, bli bedre kjent med ungene og piffe opp spansken enda noen hakk. Selv om vi trives godt her begge to har de første ukene vært tøffe. Vi ble kastet rett inn i noe uten helt å vite hva vi skulle. I tillegg var det veldig annerledes fra det vi trodde – og fra det vi hadde lært på kurset i La Paz. Selv om Alalay som organisasjon fungerer veldig bra er de noen hakk lengre fremme i La Paz.. I begynnelsen var det ganske frustrerende at ikke alt var slik som det skulle, men nå når vi er blitt vant til det tar vi utfordringen med et smil. Vi ser at de virelig trenger oss her i lavlandet, og hvis ikke vi smelter bort før mai er jeg sikker på at vi har mange fantastiske historier å fortelle – noen kommer selvsagt også på bloggen.
Her er vi paa tur til elva... hmm, tror ikke jeg kommer til aa bade her paa en stund...
Vi lager brod, og det er faktisk ganske goy!
Tre av guttene i "cabana"en min...
Maten paa Alalay er ikke alltid like delikat, men de bruker iallefall alt de har. Her er det suppe med kyllingfot paa menyen... og ALT blir spist!
4. november 2007
La Paz, høydesyke, Aldea og Santa Cruz
Den siste uken har det skjedd mye, og livet har nok en gang tatt en sving ut i det ukjente – I love it! Vi er nå ferdige med Peru, Lima, språksole, familieliv og turisme – vi er endelig VOLONTØRER! Vi er i Bolivia, landet med ca 800 000 gatebarn, som har hatt ca 200 statskupp siden landet ble selvstendig i 1825 og som er det fattigste i hele Sør Amerika.
La Paz var noe for seg selv, en by lang oppe i høyden. Byen strakte seg ut mellom høye fjelltopper og bakkene var brattere enn det bratteste jeg har sett – takket Gud for tyngdegrafen flere ganger! Vi fikk i løpet av dagene med høydesyke og trykkene hodepine fikk vi også et møte med Alalay, organisasjonen som har smeltet mitt hjerte. Måten de jobber på, og måten de tar i mot unger fra gata på er helt suveren. Oppbygningen fungerer på alle måter, og barna får mulighet til å komme seg vekk fra gata, alkohol, narkotika og alle andre vonde sirkler som gatelivet bringer med seg. Barna får så mange sjanser de vil, og først når de er ferdige med første og andre etappe kommer de til barnelandsbyen – eller aldeaen – for å igjen bo så å si i en familie. På denne måte lever barna i det de er klar for, med ansvar og forpliktelser som er i tråd med det nivået de er på. Slik lærer ikke barna hverandre uvaner, men hjelper hverandre heller til å hele tiden forbedre seg. I landsbyen er det lege, tannlege, psykolog og alt annet som et lite samfunn trenger, og her lever de samtidig som de lærer hvordan samfunnet fungerer. Alalay gjør mer enn å passe på ungene til de når alderen der de må klare seg selv – de lærer barna hvordan de skal klare seg i livet og hvordan man må jobbe for å leve et godt og trygt liv.
Nå er jeg endelig i Santa Cruz, der jeg skal leve og jobbe i 6 mnd. Byen som er våt, varm og ny, og som jeg er klar for å utforske til det ytterste. Men aller mest gleder meg til i morgen – da skal jeg endelig hilse på de ungene jeg skal være sammen med disse månedene, og se Aldeaen her i Santa Cruz. Føler meg virkelig klar for dette nå, og gleder meg til alt jeg kommer til å lære og oppleve mens jeg er her.
La Paz var noe for seg selv, en by lang oppe i høyden. Byen strakte seg ut mellom høye fjelltopper og bakkene var brattere enn det bratteste jeg har sett – takket Gud for tyngdegrafen flere ganger! Vi fikk i løpet av dagene med høydesyke og trykkene hodepine fikk vi også et møte med Alalay, organisasjonen som har smeltet mitt hjerte. Måten de jobber på, og måten de tar i mot unger fra gata på er helt suveren. Oppbygningen fungerer på alle måter, og barna får mulighet til å komme seg vekk fra gata, alkohol, narkotika og alle andre vonde sirkler som gatelivet bringer med seg. Barna får så mange sjanser de vil, og først når de er ferdige med første og andre etappe kommer de til barnelandsbyen – eller aldeaen – for å igjen bo så å si i en familie. På denne måte lever barna i det de er klar for, med ansvar og forpliktelser som er i tråd med det nivået de er på. Slik lærer ikke barna hverandre uvaner, men hjelper hverandre heller til å hele tiden forbedre seg. I landsbyen er det lege, tannlege, psykolog og alt annet som et lite samfunn trenger, og her lever de samtidig som de lærer hvordan samfunnet fungerer. Alalay gjør mer enn å passe på ungene til de når alderen der de må klare seg selv – de lærer barna hvordan de skal klare seg i livet og hvordan man må jobbe for å leve et godt og trygt liv.
Nå er jeg endelig i Santa Cruz, der jeg skal leve og jobbe i 6 mnd. Byen som er våt, varm og ny, og som jeg er klar for å utforske til det ytterste. Men aller mest gleder meg til i morgen – da skal jeg endelig hilse på de ungene jeg skal være sammen med disse månedene, og se Aldeaen her i Santa Cruz. Føler meg virkelig klar for dette nå, og gleder meg til alt jeg kommer til å lære og oppleve mens jeg er her.
26. oktober 2007
Grattis!!
Min kjære og gode bror, Kristian, fyller 18 år (!!!!)i dag søndag 28 oktober. GRATULERER! Siden jeg ikke er i Norge benytter jeg anledningen til å gi deg en god og varm "blogg-klem"! Du er en fantastisk bror, alltid omtenksom og morsom. Du kan så mye og er flink til enda mer - du er et forbilde uten like! Ta vare på deg selv Kristian, og nyt dagen. JEG ER GLAD I DEG!
Her er et lite minne fra da vi var mindre! Glad for at du er min bror!
Her er et lite minne fra da vi var mindre! Glad for at du er min bror!
23. oktober 2007
Censo
PÅ søndag var det folketellig her i Peru, og menneskene måtte pent holde seg hjemme mellom 08.00 og 18.00. Vi syntes dette var et veldig tungvint opplegg, men benyttet roen og mangelen på biler til det ytterste. Siden hele familien var hjemme lagde vi kjøttkaker til de også, og vi satt alle sammen og spiste sammen. KOSLEIG! Kjøttkakene var veldig gode, og det var god medisin for hjemlengsel. Skulle bare ønske at sausen var brun og ikke hvit!! Hehe...
Krona på verket denne dagen var vår lille kjøretur i La Molina, området vi bor i. Siden det var så få biler i gata kunne Hanna og jeg prøve oss litt... så nå kan jeg skryte av at jeg har kjørt bil i en by med over 10 millioner mennesker
Jeg ligger midt i et traffikkert lysskryss, men som det neste bildet viser var alle bilene parkert denne spesielle og vakre dagen, så det var ikke farlig!!!
Vi brukte dagen til å lage tradisjonell norsk mat (kjøttkaker) og vi lærte at ting burde planlegges litt - og så er det lurt å ha ingridienser. Til tross for litt motgang ble det bra til sist!!
Meg i bilen etter en kjøretur i Lima:)
Krona på verket denne dagen var vår lille kjøretur i La Molina, området vi bor i. Siden det var så få biler i gata kunne Hanna og jeg prøve oss litt... så nå kan jeg skryte av at jeg har kjørt bil i en by med over 10 millioner mennesker
Jeg ligger midt i et traffikkert lysskryss, men som det neste bildet viser var alle bilene parkert denne spesielle og vakre dagen, så det var ikke farlig!!!
Vi brukte dagen til å lage tradisjonell norsk mat (kjøttkaker) og vi lærte at ting burde planlegges litt - og så er det lurt å ha ingridienser. Til tross for litt motgang ble det bra til sist!!
Meg i bilen etter en kjøretur i Lima:)
Tierra de niños
Vi har besøkt to prosjkter som Strømmestiftelsen støtter, og i morgen besøker vi ett til. For meg er dette ukens høydepunkt her i Lima, det er så godt å se at også menneskene i slummen får håp!!
Dissen bildene er fra prosjektet vi besøkte forrige onsdag, "Tierra de niños" :)
Området vi besøkte er en diger slum, prosjektet jobber med å styrke selvtilliten til de som bor der - og til de som vokser opp der.
Kjøkkenet til en familie som er en del av prosjektet. I løpet av det siste året har de utvidet fra et soverom av papp og fire senger til et "hus" med vegger av plast og fasiliteter som kjøleskap, komfyr og en rosa doskål i et skur (en vaskeekte utedo av porselen).
Takket være "Tierra de niños" og egne resurser kaver de seg sakte med sikkert ut av den aller verste fattigdomen!
Vi leker med barna på et aktivitetsenter som også er tilknyttet "Tierra de niños", her får barna leksehjelp (mange av foreldrene er analfabeter) og de lærer om viktige ting som samarbeid og deres egene verdi!
Dissen bildene er fra prosjektet vi besøkte forrige onsdag, "Tierra de niños" :)
Området vi besøkte er en diger slum, prosjektet jobber med å styrke selvtilliten til de som bor der - og til de som vokser opp der.
Kjøkkenet til en familie som er en del av prosjektet. I løpet av det siste året har de utvidet fra et soverom av papp og fire senger til et "hus" med vegger av plast og fasiliteter som kjøleskap, komfyr og en rosa doskål i et skur (en vaskeekte utedo av porselen).
Takket være "Tierra de niños" og egne resurser kaver de seg sakte med sikkert ut av den aller verste fattigdomen!
Vi leker med barna på et aktivitetsenter som også er tilknyttet "Tierra de niños", her får barna leksehjelp (mange av foreldrene er analfabeter) og de lærer om viktige ting som samarbeid og deres egene verdi!
17. oktober 2007
En by så full av forskjeller at det renner over…
Det var lørdag, språkskolen var ferdig og vi hadde helg. Hele gjengen tok bussen ut til bydelen ”Villa Maria del Triumfo”, der Ragnhild og Helene bor. Det er en ganske fattig bydel, med mye støv, fattige hus og MANGE lausbikkjer. Vi var invitert i lunsj til familien deres før vi skulle i barnedåp på mødresenteret. For Hanna og meg var dette en mulighet til å se hvordan andre mennesker i Lima lever – vår virkelighet har jo vært noe helt annet enn slum disse siste ukene. (Og dette er ikke det verste området!) At strømmen forsvinner etter noen timer med yr eller at vannet i dusjen er iskaldt har vi på ingen måte opplevd. Det at det finnes områder i Lima som ikke er trygge, der det oser av vold og elendighet, er det mange i overklassen som ikke tenker på til daglig. Det er som to forskjellige verdener i en og samme by – for meg er det vanskelig å forstå!!
Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.
Fra slummen i ”Villa Maria del Triumfo” bar det strake veien til stranda – i to fine biler. Der lagde vi taco og spiste godteri til det tøyt ut av ørene våre og magesekken var på randen til å sprekke. Da sola sto opp neste morgen sperret de av oss som ikke hadde vært det før øynene opp. Området var et lite byggefelt med fine, hvite og romslige hus som oser av luksus. Utenfor hos oss var det et badebasseng som vi brukte flittig til å kjøle oss ned i! Ikke langt unna lå stranda, der vi gikk langs vannet og utforsket noen grotter som lå like ved. Det var godt å koble av fra bylarm og spansk – det var vi alle enige i!
Selv om det var herlig å komme seg vekk satt vi alle igjen med en litt dårlig følelse i magen på vei hjem. Delvis fordi vi kjørte sikk sakk i 160 km/t i den allerede kaotisk trafikken. Men mest fordi vi er så utrolig heldige. Tenk at vi – til og med her side ved side med fattigdommen – har mulighet til å leve på denne måten. Trygghet, mat og varme er ikke en selvfølgelighet for menneskene i Lima, og i alle fall ikke strøm og vann. Men det er det for oss, og for meg er det en tankevekker!!
Hele gjengen samlet, koselige folk. (Vi er selvfølgelig ikke dumme og naive, så Hanna var den uheldige denne gangen. Hun står på andre siden av kameraet og trykker på knappen)
Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.
Fra slummen i ”Villa Maria del Triumfo” bar det strake veien til stranda – i to fine biler. Der lagde vi taco og spiste godteri til det tøyt ut av ørene våre og magesekken var på randen til å sprekke. Da sola sto opp neste morgen sperret de av oss som ikke hadde vært det før øynene opp. Området var et lite byggefelt med fine, hvite og romslige hus som oser av luksus. Utenfor hos oss var det et badebasseng som vi brukte flittig til å kjøle oss ned i! Ikke langt unna lå stranda, der vi gikk langs vannet og utforsket noen grotter som lå like ved. Det var godt å koble av fra bylarm og spansk – det var vi alle enige i!
Selv om det var herlig å komme seg vekk satt vi alle igjen med en litt dårlig følelse i magen på vei hjem. Delvis fordi vi kjørte sikk sakk i 160 km/t i den allerede kaotisk trafikken. Men mest fordi vi er så utrolig heldige. Tenk at vi – til og med her side ved side med fattigdommen – har mulighet til å leve på denne måten. Trygghet, mat og varme er ikke en selvfølgelighet for menneskene i Lima, og i alle fall ikke strøm og vann. Men det er det for oss, og for meg er det en tankevekker!!
Hele gjengen samlet, koselige folk. (Vi er selvfølgelig ikke dumme og naive, så Hanna var den uheldige denne gangen. Hun står på andre siden av kameraet og trykker på knappen)
8. oktober 2007
Noen glimt fra Lima, Peru:)
Jeg har nå vært i Lima i noen dager og føler derfor tiden er inne for "Lima i bilder". Det er så mye som er anderledes, og så mye som er fasinerende. Skulle ønske dere alle kunne komme ned hit og oppleve det dere også. Skal med disse bildene prøve å gi dere et lite innblikk i det jeg ser hver dag, og det jeg synes er arti, spennende og eksotisk. (Er kansje ikke bilder av det som er typisk for Lima og Peru, men det som har vært typisk og spennende for meg de første dagene!!)
Vi drikker Inca Cola som bare det, er ikke lenge før vi tar over Machu Picchu!!
Søppelkasse er visst heller ikke et internasjonalt begrep - i Lima har de "søppelbrett" :)
Vi lærer spansk på "Euroidiomas". Gleder meg til jeg kan spansk - er bare litt kjedelig å lære!! hehe...
Fiksings og ordnings må til - Her får Hanna seg peruansk nummer og ny mobil!
Meg på tur i en combi - denne er av det store og konfortable slaget!
Lima er en by med store forskjeller og motsetninger - fattigdom og velstand lever side om side. Et lite eksempel er dette bilde, man finner alle slags kjøretøy og transportmidler på veiene!!
Vi drikker Inca Cola som bare det, er ikke lenge før vi tar over Machu Picchu!!
Søppelkasse er visst heller ikke et internasjonalt begrep - i Lima har de "søppelbrett" :)
Vi lærer spansk på "Euroidiomas". Gleder meg til jeg kan spansk - er bare litt kjedelig å lære!! hehe...
Fiksings og ordnings må til - Her får Hanna seg peruansk nummer og ny mobil!
Meg på tur i en combi - denne er av det store og konfortable slaget!
Lima er en by med store forskjeller og motsetninger - fattigdom og velstand lever side om side. Et lite eksempel er dette bilde, man finner alle slags kjøretøy og transportmidler på veiene!!
6. oktober 2007
Estoy en Lima!!
1: Therese, Ragnhild og Helene paa flyet til Peru, Lima. Helene prover aa fylle ut skjemaene, ser ikke saa lett ut!!!
2: Flyturen var lang, saa jeg maatte boye og toye litt i midtgangen:)
3 oktober, 2007 klokken 16.31 norsk tid:
Nå begynner det sakte men sikkert å gå opp for meg hva det egentlig jeg har begitt meg utpå. I skrivende stund sitter jeg på flyet, og skjermen foran meg viser hvordan vi beveger oss over Atlanteren. Klokka er 16.30 norsk tid, men for meg som har forlatt Norge for de neste syv mnd er den bare 11.30 på formiddagen! Merker allerede at jeg begynner å bli litt klumsete av tretthet og reisefeber (har allerede rukket å søle tre ganger og bruke 20 min på å lete etter et pass jeg en liten stund fryktet at lå på gulvet på gate F5 i Amsterdam), så det blir spennende å se hvor lenge jeg klarer å holde ut i kveld Det er fortsatt 6,5 timer til vi lander, men jeg merker at forventningene stiger for hvert minutt.
4. oktober, 06.19 Sør amerikansk tid:
Det er morgen og Hanna og jeg ligger inne på rommet vårt i huset til vår Sør Amerikanske familie. Klokken i Norge er snart halv 2, så vi får ikke sove mer. La oss jo ganske tidlig i går også, så vi har i alle fall sovet nok. Vi bor hos en kjempe koselig familie med god standard. I går kveld da vi kom var det fullt liv i huset. Siden Malena, kontakten vår på Strømme kontoret, er datteren til de vi skal bo hos var sønnen hennes på besøk hos besteforeldrene mens hun hentet alle oss Act Nowere. Da Hanna og jeg kom fikk vi hilse på besteforeldrene og moren til Malena før hun viste oss rundt i huset. Etterpå spiste vi mat på kjøkkenet mens besteforeldrene, Susana og Miguel, spilte kort. Etter hvert kom også en fetter og mannen til Malena også. Skikkelig koselig, men vanskelig med spansken. Jeg er ganske glad jeg kjøpte en lommeordbok på Gardemoen i går. (Takk for tipset Stina!!)
5 oktober, 17.40 Sor Amerikansk tid:
I morgen begynner vi paa spanskkurs etter to dager med info paa Stromme kontoret. Hanna og jeg har det som plommen i egget, i dag har vi til og med reist med buss alene i Lima. Bussene er egentlig noen minibusser med ca 14 seter uten ”vanlige” busstopp. Man hopper bare paa og av i lyskryss, og det er en mann som sitter i dora og prayer folk inn. De koster ca 2 kr, og for oss er det veldig eksotisk. Dessuten var vi veldig stolte da vi fullforte ruten alene etter bare en gang sammen med Malena.
Utsikten fra vinduet paa rommet til Hanna og meg:)
JEG HAR DET FINT, OG DET ER KJEMPE SPENNENDE AA VAERE HER!!!!
1. oktober 2007
NÅ ER DET IKKE LENGE IGJEN!
Nå sitter jeg her i sofaen på Skedsmokorset. Det er tidlig på morgenen, men nå skal jeg virkelig få masse ut av de to siste dagene i Norge. Det er lenge til neste gang jeg kan sitte på kjøkkenet litt over 8 og drikke kaffe og småprate med min kjære mor!
Det er skikkleig rart at jeg skal reise - det blir så utrolig gøy og så utrolig rart på samme tid. Nå er alle vaksiner i boks, og i dag skal jeg handle de siste nødvendigheter (det er jo forsåvidt en del det da!). Det er mye som skal fikses, og mange gode venner og familie å si hade til! Skulle nesten ønske jeg kunne hoppe over den siste uka; det er så trist!!! Blir godt når jeg sitter på flyet og vet at jeg ikke kan fikse noe mer, og at jeg har fått sagt hade til de aller fleste (trist med dere jeg ikke treffer, men dere skal vite at jeg tenker på dere også og gleder meg til å komme hjem og henge litt!!)
Vel, vel. Nå må dere bare følge med på bloggen så skal jeg love med 99 % sikkerhet at de neste innleggene blir mye mer spennende og artige å lese. Så skal jeg legge ut bilder også, så dere kan få et lite hint om hvordan jeg har det i Sør Amerika.
Og til sist: Et farvel til dere alle, med de beste lykkeønskninger fra meg til deg hva enn du måtte gjøre dette året! Gleder meg til vi sees igjen!!
Det er skikkleig rart at jeg skal reise - det blir så utrolig gøy og så utrolig rart på samme tid. Nå er alle vaksiner i boks, og i dag skal jeg handle de siste nødvendigheter (det er jo forsåvidt en del det da!). Det er mye som skal fikses, og mange gode venner og familie å si hade til! Skulle nesten ønske jeg kunne hoppe over den siste uka; det er så trist!!! Blir godt når jeg sitter på flyet og vet at jeg ikke kan fikse noe mer, og at jeg har fått sagt hade til de aller fleste (trist med dere jeg ikke treffer, men dere skal vite at jeg tenker på dere også og gleder meg til å komme hjem og henge litt!!)
Vel, vel. Nå må dere bare følge med på bloggen så skal jeg love med 99 % sikkerhet at de neste innleggene blir mye mer spennende og artige å lese. Så skal jeg legge ut bilder også, så dere kan få et lite hint om hvordan jeg har det i Sør Amerika.
Og til sist: Et farvel til dere alle, med de beste lykkeønskninger fra meg til deg hva enn du måtte gjøre dette året! Gleder meg til vi sees igjen!!
26. august 2007
Acting Now!!!
Denne bloggen skal fra nå av inneholde tanker og opplevelser fra mitt år som student på Hald internasjonale senter i Mandal. Jeg er elev ved linjen Act Now som drives av Strømmestiftelsen. I begynnelsen av oktober skal jeg reise til Sør Amerika. Den første måneden skal tilbringes i Lima, Peru der jeg skal gå på språkskole sammen med de 7 andre Act Now'erne som skal til Peru og Bolivia. Deretter går ferden videre til Bolivia der teamet (Ragnhild og Lena) skal jobbe på et barnehjem for gatebarn i byen Santa Cruz.
Jeg er sikker på at året somligger foran meg er spekket av opplevelser og erfaringer som jeg gleder meg til å ta fatt på. Bare i løpet av de to første ukene ved Hald har jeg lært mye om bistand og diverse annet, samt om meg selv og teamarbeid.
Det er utrolig hvor mye man lærer bare ved å gå på skole sammen med mange forskjellige mennesker. Elevene på hald er fra 4 forskjellige kontinenter, og vi har alle ulik bakgrunn og ulike erfaringer. Noen av oss har aldri sett sjø før, mens andre har omtrent ikke opplevd fattigdom. Noen drømmer om å bli misjonærer, mens andre ikke har tatt i en bibel før.
MEN DET VI ALLE HAR TIL FELLES ER DRØMMEN OM EN BEDRE OG FREDELIG VERDEN!!!!
Dette bildet er fra helgas tur med skolen, der vi lærte mye om oss selv og om å jobbe i team sammen med andre mennesker.
Jeg er sikker på at året somligger foran meg er spekket av opplevelser og erfaringer som jeg gleder meg til å ta fatt på. Bare i løpet av de to første ukene ved Hald har jeg lært mye om bistand og diverse annet, samt om meg selv og teamarbeid.
Det er utrolig hvor mye man lærer bare ved å gå på skole sammen med mange forskjellige mennesker. Elevene på hald er fra 4 forskjellige kontinenter, og vi har alle ulik bakgrunn og ulike erfaringer. Noen av oss har aldri sett sjø før, mens andre har omtrent ikke opplevd fattigdom. Noen drømmer om å bli misjonærer, mens andre ikke har tatt i en bibel før.
MEN DET VI ALLE HAR TIL FELLES ER DRØMMEN OM EN BEDRE OG FREDELIG VERDEN!!!!
Dette bildet er fra helgas tur med skolen, der vi lærte mye om oss selv og om å jobbe i team sammen med andre mennesker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)